torsdag 22. november 2012

At vi alle vil leve

redigert 25.11.12



Tittelen er hentet fra et dikt av Jan Erik Vold, et dikt jeg gjentok for meg selv hver dag i en tid da jeg visste at verden ville bli et bedre sted om jeg var død. Diktet var et mantra, en tynn og sterk lenke av ord som viste vei til livet. Og for de ordene skylder jeg Jan Erik Vold stor takk.

Jeg planla selvmord hver dag. Uten å si det til noen. Logisk og systematisk. Men det var visse kriterier som måtte oppfylles:

1. Det måtte se ut som en ulykke. Jeg ville jo frigjøre familie og venner fra meg, ikke gi dem en byrde av skyldfølelse.
2. Det var også viktig at jeg døde straks. Jeg kunne ikke risikere å overleve med varige skader og bli en byrde for personene jeg ville befri.
3. Og det burde helst ikke gjøre vondt. Ikke så veldig, i hvert fall. Og jeg smilte ikke av punkt 3.


En bilulykke var det mest nærliggende, og de spinkle delene av meg som ville leve, holdt hardt fast i rattet på de bratte og svingete veiene der jeg bor.

PollyannaPositiv var utslitt og oppbrukt, og nå hadde en annen tatt styringen. Men den hadde ikke full kontroll, det var litt livsvilje igjen.

Dette var i 1991, etter at jeg ga opp forsøkene på å  være selvstyrt i helsevesenet og valgte å være føyelig pasient og se hva som skjedde. 

Jeg hadde gitt etter for press fra primærlegen og gikk i terapi hos en psykolog - uten å sette spørsmålstegn ved hans metoder - og jeg ble mer og mer suicidal og ullen i hodet. 

Jeg hadde syns- og hørselshallusinasjoner. 

Jeg visste ikke at jeg hadde avansert fra "tungt tilfelle" og «incestoffer» til «grensepsykotiker» i helsevesenet.  

Jeg ante ikke at spesialistene på psykisk helsevern visste at "hun må få lov til å innse at hun kan komme til kort". 

Og jeg la selvmordsplaner. Hver dag. I smug. Å skjule hvordan jeg hadde det var en av  barndommens overlevelsesstrategier, og den kom godt med nå.

Jeg husker ikke så mye fra denne tiden, bare at de delene av meg som ville leve ble stadig mer engstelige når jeg kjørte på bratte, svingete strekninger. Og en kveld jeg var alene hjemme, tok jeg kontakt med den delen som mente at at jeg burde dø. Og lot henne slippe til – og lovet å ikke stoppe henne, ikke sensurere, bare la henne si alt hun hadde å si.

Og hun satte i gang med å skrive. Gørr. Detaljert, giftig gørr om meg, om hvor verdiløs jeg var, om hvor feil jeg var, om hvor ond, jævlig, ubrukelig og dum jeg var.  Stygg, maktsyk, innbilsk, feit, feil, ulogisk, feil, manipulerende, feil, dum, dum, feil, dum, altfor dum til å skjønne at jeg ikke eide sosiale antenner og ikke burde gå fritt ute blant folk, jeg skulle aldri vært født, jeg var en plage for alle rett-tenkende mennesker … og mens hånden min skrev, ble håndskriften større og mer kantete, og blyanten spiddet seg hatsk ned i papiret som en kniv i hud.

Og jeg begynte å kjenne igjen stemmer. Stemninger. Valøren av mennesker. Noen av ordene, selv om jeg ikke ofte har vært utsatt for en så hatsk framføring. Alt som ble sagt var etsende konsentrat av tilbakemeldinger jeg hadde fått av andre. Om at jeg var feil. Hvis jeg bare kunne slutte med å være feil, ville alt være bra, men siden jeg ikke greide det, måtte verden slippe å bebyrdes med meg.

Og da den som ville meg død omsider hadde skrevet ferdig, så vi på det sammen.

Og jeg takket henne grundig for det hun hadde gjort for meg da jeg trengte hennes hjelp. Hun hadde hjulpet meg med å overleve. 

Hun hadde forsterket og gjengitt signaler fra omgivelsene, slik at jeg kunne prøve å unngå å gjøre sånt som mennesker jeg var avhengig av mente var feil.

Og jeg forklarte at den hjelpen hadde vært helt riktig og nødvendig den gangen, men at livet mitt var annerledes nå. Nå var jeg voksen, ikke avhengig av andre på den måten jeg hadde vært, nå kunne jeg beskytte meg selv.

Og kritikeren trakk et enormt virtuelt lettelsens sukk over å ikke være så nødvendig lenger.

Og i neste psykologtime hadde jeg kontakt med det som foregikk i situasjonen for første gang på lenge … og spurte etter en stund: «Prøver du å få meg til å innse at jeg er paranoid uten å si det rett ut?» 

Jeg skar gjennom "jeg-tror-på-din-følelse av"- skodda til terapeuten og insisterte på et klart ja eller nei. 

Og fikk ja. 

Jeg insisterte på å vite hva han trodde at han visste om meg. Og fikk kopi av brevet som primærlegen hadde sendt til ham.

Jeg eksisterer ikke i helsevesenets papirer fra den tiden. Ikke som ansvarlig individ, autonom entitet, selvstendig tenkende, selvstyrt, samhandlende medmenneske, selvlært oversetter og skribent.  

I ekspertuttalelsene finner jeg bare et objekt for "psykisk helsevern". Et objekt som er feil. En defekt, dysfunksjonell ting. Som man innerst inne visste ikke kunne fikses. Som man forventet å måtte uføretrygde. 

Her er en lenke til historien til TingHun kjenner seg igjen i det lovlige psykiske helsevernet til helsevesenet. Og i Jan Erik Volds ord:


AT VI ALLE VIL LEVE

Samik fra nord
sa: Om du visste noe om den
sulten
vi iblant

må gjennom, ville du forstå
vår kjærlighet
til å spise, synge og danse. Dårlig vær gir dårlig
fangst, streng kulde

betyr at selens
pustehull
fryser igjen. Jeg så en klok, gammel mann
som hengte

seg, for ikke å lide
sultedøden. Han fylte
munnen med selben så han var sikker på
å få mye mat

i de dødes
rike. En vinter da vi alle
sultet, fødte en kvinne et barn. Morens bryster
var gjentørret. Hun kvalte

barnet og beholdt
kroppen som føde
for seg selv. Noen klarte til slutt å fange
en sel, men kvinnen

ble aldri
som før. Sånt rammer menneskene. Vi vet
det. Vi dømmer
ingen. Den som spiser

hver dag
- hvordan skal han kunne fatte hva
sult
er?


* Hentet fra "Volds beste"

17 kommentarer:

  1. Dette var vondt å lese Ingrid, veldig vondt. Jeg tenker på deg, meg og alle andre, som har opplevd dette du beskriver, om halmstrået og vendepunktet, som forteller om, at langt der inne sitter det en sterk vilje til å leve, akkurat i det øyeblikk når man tror man ser slutten.
    Jeg vil si takk for at du skriver om dette, som fortsatt oppleves tabubelagt, som noe man ikke skal fortelle, og sender over en varm klem fra meg <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Bibbi. Og varm klem tilbake!

      Slett
  2. Dette er sterk lesning, på flere måter. Og jeg sier som Bibbi, viktig at dette blir skrevet om.
    Det jobber i meg, det du skriver her ga meg et dytt, kan jeg merke -

    Og i tillegg til din utrolig sterke historie - takk for det sterke diktet av J. E. Voll og at du forteller hvordan du brukte denne strofen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha, gamle ugle. Som du vet, koster det å skrive og legge ut slikt, og da er det fint å høre at det betyr noe for noen.

      Slett
    2. Ja, det koster, jeg vet, og det betyr noe for meg ja, at du skriver dette. Jeg strever bare litt med å ordsette det akkurat nå.
      Jeg tror det er noe i prosessen og hvordan du gikk inn i den, som er gjenkjennelig for meg, selv om jeg har litt andre temaer i min historie.
      Det er noe med å la det som er der, inni en, få komme til orde, uansett, som jeg kjenner igjen, og som jeg synes det er så viktig å snakke om.

      Slett
    3. Du skal få respons i form av et eget innlegg, gamle ugle. Som du kanskje gjetter, har dette noe med "Voice Dialogue" å gjøre, men jeg har nylig oversatt noe om det ubevisste som støtter opp om mitt ikke-åndelige perspektiv på dette.

      Kortversjon: Det ubevisste (ikke "underbevisstheten") fanger opp en masse informasjon som går bevisstheten hus forbi. Og det fins måter å få kontakt med slik informasjon på ... og jeg mener at jeg får tilgang til den ved hjelp av arketyper og metaforer. Som i "historien til Ting"

      Slett
    4. Jeg ser frem til det innlegget.
      Jeg forstår din historie på min måte, jeg bruker bilder og metaforer selv jeg. Gjennom kroppen får jeg kontakt....

      Slett
    5. Kroppen er viktig. Den er veiviseren. Interessant når det gjelder VD: Da jeg begynte med det på 80-tallet, opererte man med en "protector/controller" som jeg raskt avviste. Og jeg brøt med min daværende veileder fordi jeg fant ut at respekt for sårbarheten var helt sentral. Og jeg brukte kroppens smerter og signaler som ... GPS? Det gjorde "man" heller ikke.

      Og da jeg begynte å sjekke hjemmesiden for noen år siden, viste det seg at igangsetterne hadde tatt i bruk alle de elementene jeg hadde funnet på egen hånd ...

      Men jeg tror nok at de kommer til å holde fast ved åndeligheten. Jeg ser den som et alternativ til å se omgivelsene slik de er.

      Slett
    6. Jeg nikker når jeg leser det du skriver her. Det faller godt inn i det jeg tenker om at hver enkelt må finne ut hvilke redskaper som virker for seg, og fintilpasse redskapet også. Altså ingen metode som man må innordne seg, men tvert om, metoden eller redskapene bruker man selv, hvis de fungerer for en, og på de måtene en selv finner ut er ok for seg.

      Jeg har en hang til metarefleksjon, og tenker igjen at noe av det vi kommuniserer om er parallelt, men vi bruker forskjellige begreper, og historiene er forskjellige.

      Det du skriver om respekt for sårbarhet kjenner jeg igjen. Jeg har kommet til at det er noe grunnleggende for meg, og jeg forstår hvorfor. Mitt dypeste og tidligste traume handler om kroppslig sårbarhet.

      Ellers har jeg lyst til å si til deg, at blogginnlegget ditt her, det er skrevet på en måte som gir meg mot. Det er et sterkt tema, men det er en energi her som jeg trengte, akkurat nå.
      Så igjen, takk for at du skriver, på akkurat din måte, om dine tema.

      Slett
  3. Sterk lesnng!
    Først ble jeg lei meg når jeg leste om hvor vondt du har hatt det.
    Deretter ble jeg sint når jeg fikk en følelse av hva du vært utsatt for.
    Jeg ble også imponert over din sjelsstyrke og ditt mot!
    Er helt enig med dere at kroppen og den indre gps viser veg og at det er viktig å respektere sine følelser.
    Blir også nysgjerrig over den behandling du har gått gjennom i helsevesenet.
    Hva var bra, hvis det var bra?
    Hva kunne være bedre?
    Og hva tenker du nå etterpå at fagfolkene og politikerne skal lære seg.
    Kunne skrive mere, men det viktigste budskapet til deg er at jeg blir engasjert når jeg leser din blogg!
    Du har lykkets med å nå frem! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange takk for fin respons. Det er så hyggelig å høre at jeg har nådd fram!

      Når det gjelder behandling i helsevesenet, har det meste vært direkte skadelig. "Kunne vært bedre" er for svakt i denne konteksten. Det står litt om det her:

      http://ingridvaa.blogspot.no/2012/06/pollyanna-positivkrampe-og.html

      (vet ikke om lenken blir klikkbar)

      Møtet med Radikalpsykiatrien på Støttesenter mot Incest på 80-tallet åpnet for helt nye tilnærminger og muligheter, men SMI gled dessverre fort vekk fra dette. Og selve RP var for opptatt av politiske endringer, så bevegelsen visnet bort, den også.

      Den beste hjelpen jeg har fått, var fra gode voksenkontakter i barndommen, som lærte meg om tillit, respekt og andre viktige verdier. Da jeg begynte å tine overgrepsminner, løsnet også gode minner om hvordan mennesker kan støtte hverandre og være til stede hos hverandre, og de minnene har vært fine veivisere.

      Hjelperen som hjalp sa at jeg hadde en evne til å samle på effektive verktøy. Og det takker jeg barndommens hjelpere for.

      Noe annet jeg skylder dem stor takk for, er en grunnleggende ureddhet ... krigsveteranene jeg skriver om i "Soldier", og andre jeg ble kjent, hadde nådd grunnfjellet i sitt indre; og de viste meg at følelser, sårbarhet, smerter ikke er farlige. Som jeg sa til Overlege DPS: "Følelser er ikke farlige, det som er farlig, er når ingen før ta imot dem!"

      Ellers ... det sitter langt inne å skrive dette, men: Jeg er selvlært oversetter og selvlært egenterapeut. Jeg begynte å gå mine egne terapeutiske veier i 1988 - og samlet på ting som virket nyttige. De er nå i:

      http://ingridvaa.blogspot.no/2012/01/pizzaprosessen-beta-1.html

      Riktignok fikk jeg nylig svært god hjelp fra en hjelper som møtte meg som medmenneske og var åpen for tanker som var utenfor boksen:

      http://ingridvaa.blogspot.no/2012/01/takk-til-en-hjelper-som-hjalp.html

      Det blir mange lenker, det ... NÅ kommer to til, som svar på hva jeg tenker at fagfolk og politikere skal lære seg.

      1) Et anstendig samfunn er et samfunn der institusjonene ikke ydmyker individer. Professor Rolf Rønning har skrevet en fin artikkel om det, og avslutter med 7 viktige krav:

      http://ingridvaa.blogspot.no/2012/10/rolf-rnning-godhetens-ydmyking.html

      1) All hjelp må passe inn i mottakerens situasjon
      2) Ingen hjelp er gitt før den er mottatt
      3) Alle brukere er ulike og unike
      4) Hjelp må gis så lenge det trengs
      5) En primærkontakt må ha ansvaret for hver bruker
      6) Brukerne må ses som hele personer
      7) Å bygge opp selvtillit hos brukerne er avgjørende

      Så er det recovery-tilnærmingen til "The Tidal Model". Noe av det første jeg skal gjøre når jeg får tid, er å oversette "The 10 Commitments". De er her:

      http://www.tidal-model.com/Ten%20Commitments.htm

      Og her er kortversjonen:

      1. Verdsett stemmen
      2. Respekter språket
      3. Vær ekte nysgjerrig
      4. Bli lærlingen
      5. Bruk personens eget verktøyskrin. Finn ut hva som har hjulpet personen tidligere, hva som kan virke i framtiden
      6. Samarbeid om å danne steget videre
      7. Gi tidens gave
      8. Hjelp personen med å avdekke egen klokskap
      9. Vit at det stadig skjer endringer
      10. Vær gjenomsiktig. Om personen og hjelperen skal samarbeide, må begge legge ned våpnene.




      Slett
  4. Sent ute med takken til deg for å vise en vei.
    Klem fra mormor på muren.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange takk for fine ord. Og stor klem tilbake.

      Slett
  5. Jeg tror mange problemer kan løses ved å forandre menneskesynet - fra det totalitære menneskesynet til å se på mennesker som en livsform som fungerer etter de samme grunnprinsipper som andre livsformer.
    Det totalitære menneskesynet går ut på at mennesker i utgangspunktet er et råsfoff som ved hjelp av viljen skal forme råstoffet etter et ferdig, ytre mønster. Alle avvik fra mønsteret må derfor skyldes dårlig bruk av viljen, og er derfor noe de fortjener bebreidelse for. Resultatet er at mennesker bebreider seg selv for det som er virkelige skader, og dermed skader de seg selv enda mer.
    Det alternative menneskesynet er å se på mennesket som en livsform. Alle livsformer har sin egen, iboende egenart og egne drivkrefter til å virkeliggjøre denne egenarten gjennom vokster og modning. Hvis resultatene ikke blir bra, er det derfor alltid livsvilkårene det er noe i vegen med.
    En slik erkjennelse vil befri mennesker fra ubegrunnet skyldfølelse, og få dem til å innse at uansett tilstand har de en kjerne av verdi, sin iboende egenart.
    Frigjøringen fra selvfordømmelsen,forpliktelsen til å skape seg om i andres bilde og erkjennelsen av kjernen av verdi,tror jeg kan forløse de gjenskapende livskreftene.
    Hilsen Jorunn Lauvstad

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, Jorunn! Takk for en kommentar som jeg er helt enig i! Nå skjer det mye rundt meg, jeg skriver mer når det roer seg.

      Slett
  6. Så vondt og så gjenkjennelig.
    Det er vondt og se at andre også har gått den tunge veien.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gjenkjennelse, Løvetann, som du får tilbake fra meg. Ja, det er vondt. Og fint, syns jeg, når det ikke lenger er en isolert persons hemmelige feil og skyld og skam.

      "Gjennom" er et viktig ord for meg i dag. I motsetning til "utenom". Og det du skrev fikk meg til å tenke på et dikt av Theodore Sturgeon:

      Visse levende sjeler eier
      en ensomhet som ikke har ord,
      så stor at den må deles
      slik engstelige sjeler deler samvær.
      Min ensomhet er slik; og vit med dette
      at i uendeligheten
      lever en som er ensommere enn du.

      Men også ensomhet tar slutt
      for den som er ensom nok, lenge nok.

      Slett

Merknader, spørsmål og saklig uenighet mottas med glede.

Og kanskje du har erfaringer du vil formidle?

Legg gjerne inn lenke til relevante innlegg fra din blogg - jeg liker bloggdialog.

Det har vært mye spam i det siste, så jeg har gått over til moderering.